Torill husker godt hvordan hun fikk jobben i Ringbo. Etter at stillingen som resepsjonist stod avertert i avisen, søkte hun, og ble deretter innkalt til intervju. Og hun gjorde nok en god figur. For jobben, den fikk hun. Dermed var det bare å møte opp å starte på det som skulle bli et 45 års langt arbeidsforhold.

– Det var jo en annen tid den gang. Ringbo hadde kontor i kjelleren i Parkgata, og vi var fem ansatte. En ingeniør og tre damer som forretningsfører Finn Syvertsen styrte med stålhånd, forteller hun.

Dette var i 1973, en tid hvor det var normalt at det hang en spritdunst over kontorlokalet. Dunsten skyldtes imidlertid ikke personalets drikkfeldighet.

– Lukten av sprit var et bevis på at vi gjorde jobben vår. Det var rett og slett lukten av kopier. Vi brukte en spritduplikator hvor blanke ark ble svakt fuktet med sprit, og så førte vi det gjennom en valse hvor vi hadde en original. I valsen ble fargen fra originalen overført til de blanke arkene når det kom i kontakt med spriten, og dermed hadde vi fått en fullt brukbar kopi, forklarer hun.

Gøy med regnskap

De første årene i Ringbo jobbet Torill i resepsjonen. Hun tok imot kunder og utførte vanlige sekretæroppgaver. Etter hvert avanserte hun i gradene og fikk jobb som saksbehandler for boligsalg, en stilling hun hadde frem til hun gikk ut i permisjon i oktober 1984.

– Etter at jeg kom tilbake fra permisjonen startet jeg med regnskap. Noe som jeg syntes var veldig gøyalt. Og skal jeg være ærlig, så syns jeg den tids regnskapsføring var mer spennende enn den er i dag. Vi hadde jo store kassadagbøker hvor vi sirlig førte debet og kredit, noe som ga oss et voldsomt overblikk. Jeg husket jo alt som ble ført inn i bøkene, nærmest hver eneste spiker som ble kjøpt inn, humrer hun.

Kjente styrelederne godt

Kontakten med kundene har også vært en viktig del av arbeidsdagen til Torill.

– Det er klart, kundekontakten er fortsatt viktig, men det var på en annen måte i gamle dager. Da kom kundene innom om det var noe de lurte på, eller om en faktura skulle betales. Det ble jo langt mer personlig, og jeg ble godt kjent med styrelederne i borettslagene. Nå går jo det meste på e-post og telefon, noe som er effektivt, men også langt mer upersonlig, konstaterer hun.

Etter hvert gjorde datamaskinen sitt inntog også hos Ringbo. I starten kun med en maskin som alle regnskapsmedarbeiderne delte på.

– Det skjedde jo en voldsom utvikling fra slutten av åtti-tallet og gjennom nitti-tallet. I starten stod vi gjerne to og to og førte inn tall i systemet. Det var mye å sette seg inn i, men vi ble gode på å lære av hverandre, forteller Torill.

Godt samhold

Når Torill får spørsmål om hva som er hovedårsaken til at hun har blitt værende i Ringbo i så mange år, trekker hun spesielt frem arbeidsmiljøet og samholdet.

– Jeg har trivdes veldig godt i Ringbo. Arbeidsoppgavene har vært interessante og det har vært et veldig godt samhold her. Og selv om vi har hatt noen turbulente tider, har vi stått i det og kommet styrket ut av det, forteller hun.

Deilig å bli pensjonist

I desember hadde Torill sin siste arbeidsdag, og hun legger ikke skjul på at hun gleder seg til pensjonisttilværelsen.

– Det er litt rart, men også veldig deilig å bli pensjonist. Nå har jeg planer om å få pusset opp i heimen, og jeg har allerede startet med å male litt. Ellers har jeg en mann som er veldig glad i laksefiske, og da pleier jeg å henge meg på, selv om jeg ikke bryr meg så mye om de fiskegreiene. For meg er naturen og opplevelsene det viktigste, forteller hun.

En krumtapp

Jens Veiteberg som er daglig leder i Ringbo beskriver Torill som en krumtapp. Et begrep som man kanskje ikke hører så ofte, men som ifølge Wikipedia er et ord som brukes om personer som fungerer omtrent som en veivaksel, en sentral del av en motor.

– Torill har vært utrolig viktig for kvaliteten i arbeidet vårt, og hun har hatt en unik oversikt som vi har hatt enorm nytte av. Hennes nøyaktighet og presisjon har vært uvurderlig i prosessene som vi nå har vært igjennom, hvor mange manuelle operasjoner blir mer og mer robotisert. Så det er ingen tvil om at hun vil etterlate seg et vakuum, konstater han.

Med sine 45 år, så er det jo også et lite stykke historie som forsvinner ut døra sammen med Torill.

– Tenk, 45 år hos samme arbeidsgiver, det er ikke så vanlig lenger. Det er ingen tvil om at hun har gjort seg fortjent til en god pensjonstilværelse. Jeg vil benytte anledningen til å rette en stor takk til Torill og ønske henne all lykke videre, avslutter Veiteberg.

 

Tekst og foto: Lars-Johan Solheim-Grann