Tekst: Axel J. Holt / Foto: Kristoffer Berild
Hønefoss er ingen gammel by. 1852 er året da kong Oscar 1. signerte Stortingets forslag om å gi bystatus til tettstedet Hønefoss i Norderhov herred. Men langt tilbake i tid, i bronsealder (bortimot 4000 år siden) og tidlig jernalder, også da fantes det bofaste folk på Ringerike. Spor etter slik tidlig bosetning finnes på Veigin, der en rekonstruksjon av et langhus antyder hvordan folk innrettet seg så langt tilbake i tid.
Fra Søndre Torg går vi opp Stabells gate og svinger bratt opp til venstre i Riperbakken, under Randsfjordbanen og opp på bydelen Høyby. Småhusbebyggelsen blir etter hvert avløst av boligområdet Veienmoen fra tidlig 70-tall. Ringveien fører fram mot Skjæringsbrua, men vi holder rett fram med Bergensbanen på høyre (nordre) side utover Sørumsjordene. Gården Sørum kneiser på åsdraget ut mot venstre, på andre siden av jernbanen og E 16 som skjærer seg gjennom det gamle kulturlandskapet. Ei gangbru fører over banen og straks etter er vi borte ved Veigin kulturminnepark. Først museet som hver sommer presenterer nye utstillinger. Her er det også enkel servering. Rett vest for museet ligger langhuset. Dette er en rekonstruksjon, altså slik en antar at storfamilier bodde i tidlig jernalder. Ikke noe annet sted passer bedre for en rast, enn her!
Jordene skråner slakt i sørhellingene og forteller om gode forhold for jordbruk. at hit kom de første jorddyrkerne og slo seg ned på Ringerike. Navnene på de store gårdene i nærheten sier også sitt. Sørum er alt nevnt, «Suđrheim» er «den sørlige heimen», altså garden i sør. Oppe i åsen til Oppen, en «vin-gard» (vin = slette, eng, dyrket mark), altså den øvre garden. Ikke langt unna her vi står ligger Ve, den gamle betegnelsen på helligdom. Her ble det nok ofret til Frøy, til Odin og sikkert til lokale guder som for eksempel Høne. Gardsnavnet Veien kan ifølge Oluf Rygh være en sammensetning av Ve (altså helligdom) og -vin (slette, eng). Navnet Veien uttales som verbet å veie og har ikke noe med en kjørevei å gjøre. Men at vi er på et utgammelt høvdingsete er hevet over tvil. Slike steder lå sentralt plassert, gjerne der viktige ferdselsveier møttes, altså veikryss. Legg så til gravfeltet i nærheten, så har vi kanskje å gjøre med «Den hellige enga i veikrysset»? De lærde får strides. Jeg er bare en legmann (ulærd) og holder meg fredelig og beskjedent i bakgrunnen!
Men vi må videre og turen går forbi barnehagen ved Veien gamle skole, et kommunalt oppussingsobjekt. Utover bakkene i Soknedalsveien er det fin utsikt over mot Haug, Åsbygda og nordlige delen av Nordmarka. Går værdraget i riktig retning, dufter det liflig fra Leiv Vidars pølsemakeri før kulverten leder under Randsfjordbanen, nå et industrispor til Treklyngen og bedriftene oppe på Hensmoen. Ute av kulverten ligger basen til Ringerike og Hole Røde Kors Hjelpekorps, forskjellige småbedrifter og området til tidligere Ringerikes Meieri. Oppe til høyre dominerer stasjonsbygningen på Hønefoss stasjon. Da Bergensbanen åpnet i 1909 ble Hønefoss en av de viktigste stasjonene i Norge. Passasjerer reiste til og fra, og mengden gods økte etter hvert som stadig flere industribedrifter etablerte seg i distriktet. Nå er stasjonen uten betjening. Men en flokk ukuelige optimister og noen litt tregere folkevalgte gir håp om en ny æra for jernbanen på Ringerike.
Bruk litt tid på jernbanebrua. Også den var ny i 1909. Kong Haakon 7. har monogrammet sitt vendt ut mot selve fossen. Og fossen, selve Hønefossen, den nytes best en vårdag når flommen dundrer utover mot bybrua og bjørkene står med nyutsprunget slør i Nordre Park.